God oppdragelse

Ut på tur og tidlig krøkes og så videre. Det er jo ordvendinger de fleste kan fullføre. Og på et vis så er de litt banale og klisjeaktige ordvendingene viktige for meg. Leste et foruminnlegg på FriFlyt i dag som på ett eller annet vis klarte å beskrive noe jeg også føler og tenker. Det å kunne dele og gi videre gleden med at man er ut på tur og aldri sur, og tidlig "krøkes" til å nyte naturen, årstidene og det herlige landskapet vi omgir oss med. Selv vokste jeg opp i bæremeis, på treski som pappa hadde laget til meg og med bittesmå selskinnsko og brunostskive i neven. Helst ute i frisk luft dagen lang og dratt med på små og lange turer. Og jeg vet det har gjort meg til den jeg er i dag.

"...

Men det er heldigvis lenge til. For innen den tid, skal han få lov til å sitte trygt i bæremeisen og lugge meg kjærlig i håret. Og vi skal vi ta oss god tid opp til der jeg vet at vinden har omgjort snøen til blomkålbuketter; små og store vokser de på varden. Og mens vi går, skal vi snakke om løst og fast. Og vi skal telle til forskjellige dyr. 1, 2, 3, ku og 5, 6, 7 hest, skal vi telle. Og mens far trekker etter pusten og tørker en svettedråpe av nesen, skal vi snu oss tilbake og se på sporet vårt. Som et ellevetall ligger det der, og om litt skal det forlenges, skritt etter skritt, og oppover og oppover, og i hvert fall helt til vi begynner å nærme oss 37, 38, 39, sebra. Og er vi heldige, så er det like i nærheten av der hvor horisonten glir over i en lyseblå himmel. For der oppe ligger vinteren slik jeg vil at pjokken skal oppleve den. Og der oppe fra kan vi se hele verden. I hvert fall en verden stor nok for pjokken og meg. Og møter vi andre der oppe ved varden, så skal vi smile og fortelle dem at utsikt ikke har noen aldersgrense.

For når alt kommer til alt, så er det gode utsikter det hele handler om."